Nostalgia

Ute er det noe som kan tolkes som fullmåne. Ikke at jeg er sikker, for mellom meg og månen er det masser av løvverk og et vindu, men det er fint. Jeg liker månen når den er kjempestor, for da er den så trygg. Den lyser så fint, også passer hun på meg. Det vet jeg.
Det er deilig høstkveld ute. Nesten så jeg vil gå tur, men da må jeg kle på meg annet enn pysj.

I dag har jeg tegnet. Jeg har savnet det så masse, og vært kjempeteit som la tegningen tilside. Jeg tror det gar noe med at jeg starter med ny tegneblokk nå. Jeg føler at den Må ha masse fine tegninger i seg, og da får jeg prestasjonsangst, også glemmer jeg hvordan man tegner, og det er ganske teit siden jeg har tegnet så lenge jeg kan huske. Men i dag fikk jeg det til etter en del feiling. Jeg fyllte søppelbøtten ganske godt. Det ble regnbuerog skyer og rosa dyr og med og musikk og en pingvin og katten. Den er ikke ferdig. Det er deilig å ha et prosjekt som tar lang tid, egentlig.
Jeg skal bli dritgod igjen, jeg lover. Det er bare ganske kjipt å tenke at det uansett er så mange som er så mye bedre enn meg, for jeg vil jo være best. Det vil vi alle, og det sier seg jo selv at det kan by på vanskeligheter. Perfeksjon. Hm. Jeg tror jeg traff det en gang, men hun forsvant. Men hun var vel ikke det hun heller. Merkelig det der, med intrykk.
Jeg tror det egentlig er finest, som en fin venn sa for litt siden, med sånne netter man deler med en person og som ikke blir gjentatt. Om man deler en natt med en, og aldri ser vedkommende igjen. Da kan du buse ut med alt, og mer og vite at det ikke går noe sted, for hva er vel vitsen med å fortelle det til vennene som ikke aner hva man prater om?
Ikke det, forhold er fantastisk og jeg er lykkelig, men jeg kom bare på det. De der nettene man sitter oppe og holder natten og stillheten med selskap. Kansje har man en kopp kaffe eller te, og kansje et ullteppe. Også føler man seg ikke hjemme, selv om dere er hjemme hos deg, men den andre personen er jo heller ikke hjemme, så da kan dere være bortkommene sammen. Og kansje har hun store blå øyne som på en måte tvinger deg til å fortelle litt mer enn du egentlig hadde tenkt, og kansje er det godt. Og kansje er det like spennende å høre en hel livshistore på en kveld. Så kommer kansje morgenen, og først da kan dere sove, for da er resten av verden våkene og kan passe på. Da er det deres tur til å sove. Kansje, kansje. Men det er det ikke alle som opplever. Men fint er det uansett. Kansje man tilogmed har en sang som man i smug hører på senere. Kansje man ikke nødvendigvis savner personen og det fysiske, men kansje men heller savner å brette ut så mye om segselv. Kansje det.

I natt har jeg fryktelig lyst til å sitte sånn kjenner jeg, men jeg må til psykolog og lege og kjøre halve norgerundt virker det som. Da må jeg lade opp ipoden og, jeg kan forsovidt sove i bilen også kan pappa nynne trullirei-sangene sine og spørre om teite ting, også kan jeg grynte svar, også få dårlig samvittighet fordi jeg er så lite intresert, også begynner vi nok plutselig å duskutere politikk og da vet han jo mest, som vanlig, for jeg har jo meldt meg helt ut og mener bare et parr ting her og der men aner jo ikke hva jeg skal stemme. Det tror jeg kommer til å skje. Og det blir nok fint.

Å jeg har så lyst å gå tur i skogen. Men skogen er skummel. Alt er egentlig ganske skummelt. Jeg ble så redd av boken min i går at jeg måtte sove med lyset på, ikke at det er så uvanlig, men det er jo litt kjedelig, må jeg inrømme, men i natt ser det ut til at jeg ikke blir alene, så da er det helt okei å være redd, for det er så fint å være redd hvis man har store armer rundt seg og litt skjegg som stikker i nakken og en stemme som smiler litt og synes man er litt søt når man er redd for ting som på ingenmåte er der og når man snakker sånn merkelig og må stoppe å egentlig ikke vet helt hva man sier. Det er ganske fint. Hvertfall med så blå øyne. Jada jeg vet det er klisjè, men det får bare være for de er så blå at de fortjener en klisjè-plass i denne bloggen, som blir mer og mer uoversiktelig har jeg et intrykk av. Men herremin nå tar jeg helt av her. Men det var veldig fint å skrive. Det er godt å skrive på tastatur merker jeg.

Men nok om det, jeg må bare si at i morgen blir Sofie 18, og derfor setter jeg av litt plass her til henne, fordi hun er kjempesøt, og i fjord kjøpte jeg ferdig-muffins og lagde te og vekket henne med det, selv om det var litt teit iogmed at hun var syk og var kvalm så hun ikke hadde lyst på muffin, men sammadet for hun fikk te og hun ble kjempeglad. Så gratulerer (: På torsdag skal vi feire på Kinakroa, og det blir lættis.

Adieu

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tistel

Tistel

18, Røyken

Liten pike på 18. Bor delvis med min katt i Røyken hvor jeg går musikklinjen på Steinerskolen, og i helgene er jeg ofte i Ås hos mor og far (:

Kategorier

Arkiv

hits