Tori Amos - Girl

Også har man de kveldene som starter veldig fint, men som plutselig bestemmer seg for ikke å være så fine alikevell. Så sitter man der, med en urolig klump i brystet og skjelvende hender, uten å vite helt hva som er problemet.
Eller, jeg vet det jo, men jeg vil liksom ikke si at det bekymrer meg, eller godkjenne at bildene ikke vil ut av hodet. Men det er jo egentlig ikke det heller, eller kansje det er det. Tankespinn er  liksom ikke en idèel måte å tilbringe kvelden på.
Da blir man paranoid. Og sint. ÅH som jeg hater når mennesker virkelig ikke klarer å forstå ting man dytter inn med teskje. NEI, det er ikke slik at alt er superdupert bare fordi man ikke nødvendigvis liker å mure seg inne lenger. Jeg vil knuse og hyle og skrike, men det er for trangt her. Jeg har nemlig gjort som Alice og fallt nedi kaninhullet, og her er det egentlig rimelig mørkt og skittent, og jeg har ikke kommet meg så langt at det blir spennende engang, for jeg har gått meg bort. Jeg liker ikke å gå meg vekk. Men nå har jeg altså gjort det, og det hjelper liksom ikke så masse når folk roper til meg fra andre stier, for da må jeg rope så høyt for at de skal høre, og helst gjøre nummer heletiden hvis ikke går de jo bare videre, og det er ikke så lett å holde følge når stien består av gjørme og kvister og løv, og gummistøvlene er for store og man er for liten, men ikke liten nok på en måte. Så da fortsetter de å gå på sine stier med paraplyene og skjerfene sine mens de kansje nynner litt. Jeg syner jeg. Høyt, høyt og skjærende. Problemet er liksom at ingen ser denne endeløse gaulingen min. Også er det ganske kjipt når man har så små ben med så små sko, for da går det ikke så fort, og hver gang man ser seg tilbake så er man ikke kommet så veldig mye lengere bort fra det som skjedde da og da. Også snubbler man, for det er nemlig ikke så lett å se både bak og frem samtidig. Og å snuble gjør vondt. Hvertfall om man kansje får en kvist i kneet. Da gråter man kansje litt, og vil ha trøst, for medlidenhet er den beste medisin, men da har alle alerede gått, for da har du jo ikke sunget på en stund. Kansje har man tilogmed mistet en vått, og det er hvertfall ikke noe stas når det er høst, og man vet at snart er det vinter og det er fryktelig kaldt å gå rundt med bare en vått om vinteren. Også har man nok et skittent brilleglass, så man ser ikke verden helt slik den kansje er, og det kan være veldig skremmende. Dessuten er det ikke lett å finne veien når man ikke ser så godt. Kansje hjertet banker litt for rask også, og da blir man enda fortere sliten, og det er hvertfall kjempeslitsomt å gå på en krunglete sti når man er sliten.
Nå skal jeg ta meg en pause på en stubbe og røyke en sigarett og tørke brilleglasset mitt, så får vi se om jeg kommer meg noen vei.

3 kommentarer

Marlene

16.okt.2008 kl.20:15

Om du kanskje ikke finner veien din så fryktelig snart, eller går deg vill flere ganger, vit at det er ei enda mindre ei som stille og forsiktig følger etter, og som det lett går an å snu seg rundt og titte litt på om ting blir litt tungt. Hun har ikke tenkt seg noensteds... <3

Tistel

16.okt.2008 kl.20:31

Du er det fineste, og snart skal jeg se deg. Åherregud jeg gleder meg

Marlene

16.okt.2008 kl.20:37

Jeg også. Gleder meg så masse. Savner deg helt utrolig

Skriv en ny kommentar

Tistel

Tistel

18, Røyken

Liten pike på 18. Bor delvis med min katt i Røyken hvor jeg går musikklinjen på Steinerskolen, og i helgene er jeg ofte i Ås hos mor og far (:

Kategorier

Arkiv

hits