Tori Amos - Taxi ride

Det hvite humøret forsvant da kvalmen og håpløsheten overmannet meg. Igjen.
Jeg er så sliten og lei alt, hvor klisjè det enn kan høres ut, det driter jeg i, for jeg er faktisk så tøtt at jeg på ordentlig vurderer sengen kl 20.13 og er så uendelig lei av mine egene tanker.
Eller, kansje det er mere følelsene jeg er lei. Følelsen av håpløs ensomhet, som ikke burde være der, men som er der alikevell og gjør meg liten og redd. Og fryktelig sårbar.
Det er bare så trist at jeg ikke tørr å ta opp telefonen for å få akuttbehandling av de jeg vil ha det av. De gjør nok noe mer spennende enn å sitte her og høre på de raske hjerteslagene og den korte pusten min.
Dessuten kan de klamme hendene mine holde i pusekatten i kveld, for jeg vil ikke bli forlegen ved å holde i noen andre.
Avogtil så skvetter jeg litt inni meg, når jeg er som nå, og musikken spilles på anlegget og den treffer sånn, midt i. Da er det bare en ting å gjøre. Nemlig å tenne røkelse og skrive ut tankene som kommer flytende så de ikke rekker å sette spor i hjernen min.
Tankerekker setter fysiske spor i hjernen, visste du det? Dvs, hvis du har tenkt nagativt i noen år, så er det små spor inne i hodet ditt som viser hvor du har tenkt. Disse sporende er det da, opplagt nok, utrolig vanskelig å komme ut av, da du ikke bare må bli vandt til noe helt nytt men også grave en fysisk ny vei i hodet. Det synes jeg er sprøtt.
Sånsett er det ganske kult å ha en veldigstor storebror som skal bli lege, for da kan han fortelle meg alle de merkelige tingene som skjer inni hodet mitt. Det synes jeg er spennende. Bare ikke når jeg får spontan superentusiastiske meldinger om at han har holdt en hjerne i hendene. Jada, det har bare skjedd en gang, men sjokket var nok for et helt år.
Nå må jeg bare finne et motiv til deg, kjære storebror, som jeg skal tatoovere på min vesle kropp. Det blir nok på håndleddet mitt, så jeg kan se det heletiden. Du er nemlig den som betyr mest. Så vet du det.
Se, sentimental blir jeg også av dette humøret mitt. Jeg tror jeg skal slå fra meg tanken min om å ta meg et glass vin for å roe nervene. Det var teit idè. Jeg trenger noe som kan få meg til å tenke på fine ting som bobler og sommerfugler og snefnugg og ... og... jeg kommer ikke på flere ting engang.
Jeg gleder meg egentlig ganske mye til Karianne kommer og bor her litt med meg, for da har jeg noen som kan få meg i smile humør, eller som jeg kan drikke vin med og være molefonken. Jatenk. Det blir flott.
Dessuten er jeg redd for at det plutselig skal skomme menn å fikse gulvet mitt uten å si ifra. Også er jeg redd for ikke å klare årsoppgaven. Også er jeg redd for ikke å synge like bra på julekonserten i år som i fjord. Jeg vil gi dere alle gåsehud, og helst vil jeg at Adrian og Christian skal få tåre i øyet i år og. Også er jeg redd for at katten skal bli borte. Også er jeg redd for at tante ikke blir frisk. Også er jeg generelt konstant redd for at folk skal dø, uavgengi av om det er en kort biltur de skal på eller fly til fjærne land. Også er jeg redd for døden selv. Herrlighet. Jeg er lei av å være redd. Tenk å være modig. Håhå.
Jeg skulle gjærne vært modig. Og stolt. Og litt gladere. Og hatt litt større øyne og litt lenger hår. Også hadde det vært fint å kunne løfte det ene øyebrynet, sånn.. fint.
Også har jeg lyst til å ha kontroll over megselv og livet mitt. Det hadde vært noe det. Så fint ord. Kontroll.
Vite alt jeg skulle si og gjøre så det ble best for alle til enhver tid. Ikke bare si sånne teite ting som virkelig er teit å si. Og sånn.
Nei, nå er det nok. Sigaretter, tegneblokk og musikk nå.

(Nå har jeg prøvd i et kvarter å få lagt inn en tegning, men siden vill ikke, så det var synd.)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tistel

Tistel

18, Røyken

Liten pike på 18. Bor delvis med min katt i Røyken hvor jeg går musikklinjen på Steinerskolen, og i helgene er jeg ofte i Ås hos mor og far (:

Kategorier

Arkiv

hits