Vi snurrer og krymper gjør vi kansje også?

Tenk at vi, du og jeg, sitter på denne merkelige planeten. Kansje er det ikke så rart når man blir spontankvalm og svimmel og føler seg ølittegranne ubetydelig og forvirra.
Hvem i sin rette forstand ville vel ikke vært det?
Vi snurrer rundt vår egen akse superfort, og i tilleg går vi i sirkler. Vi sirkler rundt en stor glødende klump av ild som kan gi mange varmegrader på andre små klumper. Alt dette midt i en galakse som besår av en miliard stjerner. Utenfor oss igjen, er det en miliard galakser å ta hensyn til, og som om ikke det er nok utvider hele sulamitten seg konstant, heletiden, supermasse.
Vil det si at vi blir mindre? Krymper vi når universet utvider seg eller forblir vi like store?
Selv om en plomme og en nyfødt bebi er like store på et stadie vokser bebien supermasse og blir mangeganger så stor som plommen, men plommen blir ikke mindre. Den virker bare mindre. Er det sånn vi er i hensyn til universet, eller er det ikke samme regler som gjelder for universet som for plommer og apelsiner? Neimen om jeg vet.

Jeg ble hvertfall fortalt i dag at naivitet er provoserende. Dæven. Jeg som liker å være naiv. Jeg vil ikke tenke på alle verdensproblemer jeg ikke får gjort noe med, eller politiske spørsmål som jeg ikke klarer å ta stilling til. Jeg vil sitte pent og rolig og undre meg over de store ekstensielle spørsmålene istede. Jatakk. Gi meg te og en sigarett liksom.

Fysøren, nå er jeg inmari trøtt.
Dessuten burde dere bli lettere å forholde seg til, hele bundten. OG tilfeldigheter er nok ikke tilfeldig. Ikke søren om du får meg til å tro det. Mere om tilfeldigheter siden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tistel

Tistel

18, Røyken

Pike, 18 år, Røyken og Ås. Bor med pusekatten Frøya og går på Musikklinjen, 3 året.

Kategorier

Arkiv

hits