Jeg er stjernestøv, og kansje har vi et likt sjeleatom.

Slumptreff, lykketreff.
Tenk, at for 13,73 ± 0,12 milliarder oppsto universet. BOOM.
Det var vårt første vinnerlodd. Siden det har hver skapning, dyr og menneske som har overlevd gitt oss den sjangsen vi i dag har.
Hadde bare en av våre forfedre dødd før det skapte nytt liv, ville ikke vi vært her. Akkurat du, og akkurat jeg.
Etter en uendelig lang rekke slumptreff var vi så heldige å bli til.
Hadde ikke tante møtt onkel, som videre introduserte pappa for mamma hadde ikke jeg skrevet i dette øyeblikk.
Hva vet vell jeg om resten av tilfeldighetene som førte dem sammen. Kansje var det den kvelden pappa sto under gatelykten forran mammas hus.
Ikke ville jeg pustet eller beveget meg, men svevet rundt i kosmos som stjernestøv og andre atomer.
Tenk det. Jeg har i meg stjernestøv fra miliarder av år tilbake. Det er enn romantisk tanke.
Og det samme er det med deg. Hvordan kan vi forrakte livet, når universet og verden har gjennomgått et utall tilfeldigheter for å få oss akkurat hit vi er i dag.
Jeg liker å sette ting i et så stort perspektiv når jeg føler meg nedfor. Alle bekymringer blir liksom overflødige.
Men vil det da si at alt dette har en mening?
Hvem vet.. Kansje verden er et foster av tilfeldigheter.

Jeg liker å tro at det ikke er tilfellet.

Jeg liker å se på himmelen når jeg føler meg ensom. Det blir på en måte mindre ensomt med tanke på at alt dette er en del av meg, ikke bare metaforisk sett.
Antallet atomer på jorden er konstant. Antallet atomer i verdensrommet kan ikke være dette, da det utvider seg konstant. Superfort. Blir superstort. Men vil det trekke seg tilbake?
Er vedensrommets utvidelse et hjerteslag? Vil det trekke seg tilbake, før det slår på ny? Vil mine atomer, eller hvertfall sjeleatomer sette seg sammen med andres og skape et nytt vesen som jeg er en del av?
Jeg liker å tenke det.
Hvis sjeleatomene blir slengt ut i verdensrommet når jeg dør, vil det si at det neste vesenet jeg blir en del av, har en paralell et annet sted.
Isåfall, der tror jeg jammen vi har svaret på sjelevenner.
Har vi ikke det alle sånn? At vi finner ting ved andre mennesker som vi kjenner oss igjen i, og føler er en del av oss?
Jeg tror det. Jeg tror man kan elske flere ganger i løpet av et liv, og at det alle gangene kan være like intenst. Forskjellen vil jo bare være at det er forskjellige deler av sjelen vår vi deler. Altså, jeg kan være så knyttet til mamma at jeg kjenner når hun har det vondt. Jeg føler det når storebror er stresset. Når pappa er trist brenner det i hjertet.
Kansje føler jeg meg som en del av Christian når det bare er oss. Kansje har jeg følt noe lignende før, men aldri vil det bli på samme måte.
Jeg kan fullføre settningene til Aurora, og Marianne kan fullføre mine. Alle disse eksemplene er eksempler på forskjellig kjærlighet.
Jeg tror alle mennesker er i stand til å elske, og bli elsket. Spørsmålet er bare om vi er så heldige å leve i samme tid, eller være så heldige å møte det mennesket som vi deler flest sjeleatomer med i løpet av vårt liv.


Jeg liker at Jostein Gaarder har plantet tankene om stjernestøv og sjeleatomer i hjernen min. Det er fine begreper på ting som er for store til å fullt og helt forstå. Men, trenger vi å forstå alt for å finne det spennende og altoppslukende?

Av en eller annen grunn sover jeg bedre med disse tankene i hodet mitt.
God natt

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Tistel

Tistel

18, Røyken

Dramatisk følelsesmenneske. Musikk- og bokelsker. Lever i aller høyeste grad. Elsker. Føler. Tenker.

Kategorier

Arkiv

hits